Vi ankom Udaipur, den hvite byen, den 28. november, tidlig en kald vintermorgen i nordlige Rajasthan. Det tok ikke lang tid før vi møtte Chill; no anger, no sorrow, no tension, no cry, og han tok oss med til hans gjestehus. Det var en herlig liten bortgjemt skatt med varme dusjer, de første siden Pondy, og en takterrasse med herlig utsikt. Jeg og Hanna dro på en tre-timers sightseeing med masse spennende og historisk. Vi så City Palace, en labyrint av ganger og trapper og vi døde litt.
Bursdagen min var skikkelig bra, og litt elendig. Dagen startet med en fin frokost og gode venner, også var det City Palace og lunsj, litt shopping og lesing. Jeg ble overkjørt av en dustete inder i bil som ikke gadd å tute for å si ifra om at han planla å kjøre der foten min var og mamma ringte. Vi spiste en penere middag og deretter dro vi tilbake til hotellet og sovnet som søte steiner. Dagen etter var chill og digg og vi reiste omsider videre til Bundi med toget på den dårligste klassen. Mer om Bundi i en litt mindre koselig post senere.
Bursdagen min var skikkelig bra, og litt elendig. Dagen startet med en fin frokost og gode venner, også var det City Palace og lunsj, litt shopping og lesing. Jeg ble overkjørt av en dustete inder i bil som ikke gadd å tute for å si ifra om at han planla å kjøre der foten min var og mamma ringte. Vi spiste en penere middag og deretter dro vi tilbake til hotellet og sovnet som søte steiner. Dagen etter var chill og digg og vi reiste omsider videre til Bundi med toget på den dårligste klassen. Mer om Bundi i en litt mindre koselig post senere.
