noen dager er'e ålreit

dagene i Pondy går fortsatt sakte. Trolig fordi det enda mangler en rutine og at vi ikke er vant til hverdagen her.

Her er noen ting jeg har lært om India de siste dagene:
1 ikke bit negler, du vet aldri hvilke bakterier det er på hendene dine.
2 overskyet her er det samme som steiksol i Norge. En time uten tak over hodet og uten solkrem betyr solbrent.
3 5 minutter er virkelig ikke 5 minutter lengre. Mer som tyve.
4 Indere har generelt ikke vekslepenger tilgjengelig, selv på kiosk.
5 vær forsiktig i supermarkedene; de legger til ekstra penger litt som de føler for når de ser du er bleik.

Vi begynner altså å skjønne litt og litt, og India blir mer og mer levelig og mindre og mindre skummelt for hver dag som går. Personlig er jeg rød som en hummer, men ettersom varmen fra huden min er omtrent den samme som varmen i lufta og luftfuktigheten så går det ganske mye lettere enn å være solbrent i Norge.

I morgen er siste introduksjonsforelesning, hvilket i bunn og grunn betyr at denne helga begynner lesinga og på mandag er det ordentlig alvor.

Helt generelt har i dag vært en ålreit dag. Vi badet litt, solte oss litt, leste en del, kjøpte noen øl og drakk de med pizza som var levert på døra. Vennskap begynner å formes og jeg føler mer og mer trygghet og kanskje en anelse tilhørighet her på Maison Raja i India. En ganske vill motsetning til gårsdagen da himmelen åpnet seg og lynet slo ned hvert minutt. Vinduer måtte lukkes for det regna gjennom myggnettingen og klærne som hang på verandaen med tak måtte taes inn. Jeg savnet hjemme og innså at jeg er umenneskelig langt fra alt og alle jeg kjenner. Plutselig presset tårene på, og jeg ville aller helst ringe mamma og bare høre henne si at alt går bra. India er ikke perfekt, og opplevelsen så langt er heller ikke det, men i dag gikk det mye bedre. Selv om jeg enda mister motet hver gang ting går meg alt for mye imot og hvis jeg ikke får i meg nok vann, så er det lettere når den værste krisa er overstått. Jeg savner dere, og er redd for at noe skal skje dere, men per nå skal jeg klare meg uten dere en stund. Det er på tide å vokse opp og dra hjemmefra, selv om å starte med India kanskje var å ta seg litt vann over hodet.

Med varme klemmer og noen tårer hjemover; gleder meg til å se dere alle sammen igjen, i fullstendig trygghet. 

norwegian season

Først syntes jeg det var merkverdig at det var samlet så mange indere på samme fly, så innså jeg at jeg var på vei til India.

Men la meg begynne fra starten av.

Etter å nesten ha mistet flyet til Brussel (hvem visste at Gardermoen hadde blitt så stor at man måtte ta buss til terminaler som 37B?) var vi nøye på  komme tidsnok til gaten til India. Og vi trengte tiden. De to små timene vi hadde gikk med på å gå opp og ned trapper, gjennom pass- og sikkerhetskontroller. Endelig framme måtte vi fortsatt gjennom nok en passkontroll for å boarde. Og inne på flyet kom altså overraskelsen  over at de hadde samlet alle fra en nasjonalitet på et fly.

Flyturen var ni timer og tre kvarter, pluss minus, etter at vi endelig kom oss avgårde (mannen som kjørte den bilen som kjører flyet ut til rullebanen var forsvunnet). Og noe turbulent, men mitt dødsgrep på min egen hånd brøt heldigvis ikke huden. Og plutselig, mens jeg var fortapt i Sherlock Holmes og How I Met Yur Mother, var vi plutselig reist det som nå kjennes som tusen milliarder mil; til, ikke bare et nytt land, men en helt annen verden.

Rundt halv to på natten kom vi ut av flyplassen til styrtregn og 25 grader. Og skuffelsen over at solen faktisk går ned i nærheten av ekvator var stor. For det var ca fire timer med buss fra Chennai til Pondy og de ble bedrevet ganske likt mitt eventyr med 20 timer buss i Argentina i fjor. Stirrende ut i mørket og høre på musikk, mens man er for sliten til  bli snakka til. Jeg sov litt, og nok engang hadde ting skjedd fort og vi inne i en by hvor jeg tenkte: dette kan ikke være Pondy, kan det vel? Vel, det kunne det. Og det var det. Ikke lenge etter stoppet vi og jeg ble plassert på et rom med tre andre i Maison Raja.

Mitt førsteinntrykk av byen spør du? Bråkete, skitten, vanskelig. Indisk. Jeg føler meg ganske fortapt for alle tingene som var en selvfølge i Norge er en utfordring her. Det er vanskelig bare å få meg til å gå ut å handle litt mat. Og det er en million ting å passe på. Men de sier det blir lettere og lettere, og at man blir vant til varmen.

Etter de mange advarslene jeg mottok hjemmefra vil jeg også si at jeg ikke synes menneskene i India behandler kyrne sine noe bedre enn vi behandler våre. Tvert imot værre. De blir jaget hvis de er i veien og spiser søppel til middag. Den store forskjellen er at her bor de i gatene, sammen med haner, hunder, katter, geiter og diverse andre dyr.

Første skoledag var enkel og grei nok. Vi fikk være med i en hindisk seremoni som skulle være bra for å begynne på noe nytt og deretter Indisk frokost. En tour rundt studiestedet viste at det var  mye bedre stand enn rommene og Pondy så det var positivt. Vi har begynt forelesningene med å lære om Sør-Asiatisk historie og litt annet, men enda ikke begynt med de fagene vi skal ha.

Alt i alt dypper vi sakte, men sikkert, en tå etter den andre uti og før vi vet ordet av det svømmer vi nok rundt og i India som glade laks.

Nå må jeg kjøpe meg håndduk og nye sandaler. Trenger desperat en dusj.
Bilder kommer når jeg får kjøpt meg kamera en gang i september.

xoxo

hovedstaden; vi var her

I dag har vi vandret i hovedstadens gater på leting etter frisk luft og bevegelse i stive ledd etter mange timers sitting og soving på nattog. Som ektefødte bønder i byen (les: trøndere i hovedstaden) går man etter de plassene man kjenner til, og endte opp på Grünerløkka. I Markveien støtte vi på hyggelige reisemennesker på Chill Out; reisebutikk, bokhandel og kafé. Med ny myggspray, reisemappe og kabellås i veska vandret vi glade og fornøyde videre. Rolig vandret vi i nærmest solvær og ikke alt for mye kulde frem til nærmeste plass med drikke som inneholdt koffein. Sammen med eldre og nyere hipstere slo vi oss ned på Kaffebrenneriet med vår elskede koffein og litt å fylle magene med. Intetanende som trøndere er, for dette skjer ikke i gode gamle Trøndelag, sa vi 'ja' når tv2 duket opp med kamera for å intervjue oss. Følg med på Tv2-nyhetene i nærmeste fremtid.

Det tok ikke lag tid før magene rumlet ordentlig og jakten etter rå fisk startet umiddelbart. Sushi-radarene var på verfølsomme og vi endte endelig opp med det vi ønsket oss: vårt aller siste Sushi-måltid på fire lange måneder i et land hvor rå fisk er skummelt. Måltidet ble høytidelig konsumert på Radisson Blu Gardermoen i vårt herlige hotellrom med One Tree Hill som vitne.

Som dere skjønner er første etappe i vår store reise fullført. Vi befinner oss i hovedstaden, og føler vi virkelig har satt vårt merke på byen som tok imot oss med åpne armer. Kjendiser før vi i det hele tatt har forlatt landet, bidratt til sushi-økonomien og hotellindustrien. I morgen, gry tidlig, legger vi ut på neste etappe. Først med fly til Brussel og deretter til den store østen; India.

Så langt, så godt!