Udaipur og bursdag!

Vi ankom Udaipur, den hvite byen, den 28. november, tidlig en kald vintermorgen i nordlige Rajasthan. Det tok ikke lang tid før vi møtte Chill; no anger, no sorrow, no tension, no cry, og han tok oss med til hans gjestehus. Det var en herlig liten bortgjemt skatt med varme dusjer, de første siden Pondy, og en takterrasse med herlig utsikt. Jeg og Hanna dro på en tre-timers sightseeing med masse spennende og historisk. Vi så City Palace, en labyrint av ganger og trapper og vi døde litt.

Bursdagen min var skikkelig bra, og litt elendig. Dagen startet med en fin frokost og gode venner, også var det City Palace og lunsj, litt shopping og lesing. Jeg ble overkjørt av en dustete inder i bil som ikke gadd å tute for å si ifra om at han planla å kjøre der foten min var og mamma ringte. Vi spiste en penere middag og deretter dro vi tilbake til hotellet og sovnet som søte steiner. Dagen etter var chill og digg og vi reiste omsider videre til Bundi med toget på den dårligste klassen. Mer om Bundi i en litt mindre koselig post senere.

de dager i Mumbai

«Fisherman’s Market?»
«Yes, yes, 100 rupees, get in!»
Sette seg i taxien og gjøre seg klar til å kjøre et lite stykke, når taxisjåføren snur seg.
«Now, where fisserman’s market is?»

Å fly inn over Mumbai og se lysene i nattemørket er noe av det skumleste jeg har gjort, med byen synlig i ca en halv time før vi endelig landet. Å navigere seg rundt i byen, selv med taxi, er jaggu ikke helt trygt det heller.

Vi befinner oss i verdens tettest befolkede by. I 2009 var det 29 000 mennesker per kvadratkilometer. India i helhet lå på 304. Asias største slum ligger her, som en by inni byen, og 5000 mennesker strømmer dit hver uke for å komme unna katastrofer som tørke, flod og sult. Asias travleste togstasjon er midt i byen. 2,5 millioner mennesker er innom den hver dag. I morgen skal vi ta toget derfra. Her ligger Taj Mahal Hotel og Leopolds, hvor mye av Shantaram foregår. Her var det siste stedet engelskmennene forlot da de endelig lot India bli selvstendig. Her har det blitt produsert over 60 000 Bollywood-filmer. Her går til den dag i dag den filmen som har gått på kino lengst i verden med over 500 uker.

Å oppleve en by som Mumbai på fire dager er umulig, men det hindrer oss ikke i å prøve. Vi trosser frykt og magevirus og leker litt med livet i den ville trafikken og de travle gatene. Når vi ankom på fredag var det seint på kvelden. Flyet hadde vært forsinka, som stort sett all kollektivtrafikk og lignende i India er, og taxi-turen to minst en og en halv time. Vi inkvarterte oss på vårt lille hotellrom, med indisk dusj, som vil si kran og en bøtte, og uten do. Slitne. Men dagen derpå var vi klare for kamp. Vår venn Mony, som vi møtte i Palolem, hadde lovt oss en rundtur, og det fikk vi.

Vi så på «Gateway of India», Taj Mahal Hotel og «University of Mumbai».

 

Vi tok toget til «Dhobi Ghat», et vaskemarked uten like i verden.

Og taxi videre til «Haji Ali», påstått å være Asias største moskee, men det tviler vi på.

Dessuten hadde vi et romantisk øyeblikk på promenaden «Marine Drive» mens vi så solen gå ned i forurensingen.

På søndag leita vi rundt etter ting vi ikke fant, før vi tok båten ut til Elephanta Island. En øy med huler som engang var et tempel til guden Shiva. Nå er det mer turistattraksjon, siden statuene er ødelagte og hinduister ikke tilber noe som er ødelagt. Der så vi den trehodede Shiva statuen og hjertene våre falt til ro ved synet.

I morgen går turen videre til Udaipur. Der er planen å ri litt, se på et fort ute i en sjø og ellers feire bursdag.

Og apropo bursdag. Mitt norske nummer er litt ustabilt på når det vil funke og ikke så derfor ønsker jeg å dele, nok en gang, mitt indiske; for jeg VET at dere vil sende meg meldinger og ringe meg! Så:

+ 91 (retningsnummer folkens, viktig viktig) 91 (ja, gjentagelse av sifrene i retningsnummeret!) 59 67 59 (nok en gjentagelse altså, hvor mye enklere kan det bli?) 38. Altså +91 9159675938. Ti siffer.  Du kan jo alltids prøve å sende til mitt norske nummer også, men da er det ikke sikkert jeg får det før jeg kommer hjem den 18. desember. Og det ville vært kjipt.

For deres glede alene, her er noen fine bilder fra Palolem Beach; se og vær sjalu. 

eit eventyr

eit eventyr eg aldri har sett maken til.

Det har vaert lange, late dager paa en strand i Goa, eksamen er unnagjort og venner er moett og planlagt gjensyn med. Dagene har vi tilbrakt paa stranden, nettene i en liten strandhytte med plass til ganske noeyaktig en seng og oss selv. Det har vaert trangt og intimt og det har blitt slitsomt naar to jenter med mageinfeksjon har delt paa et lite bad og en do. Men Palolem er et minne for livet som jeg vil ta med meg og holde fast paa helt til den dagen jeg doer.

Den siste dagen i vaart strandparadis som endte litt ubehagelig er her. I dag, den 23. november klokken 14 i indisk tid, reiser vi til flyplassen og deretter til den store, litt skumle byen Mumbai. Der skal vi paa kino, se facsinerende ting og leve et backpacker-liv. Det trenger jeg ikke aa grue meg til. Fra naa av er det litt usikkert naar jeg har internett-tilgang saa slenger ut hele reiseruta her og naa.

Som sagt er metropolen Mumbai foerst paa lista vaar. Vi kommer frem ganske seint i kveld og vil skal vaere der helt til den 27. november. Kvelden den 27. setter vi oss paa et natt-tog til Udaipur og ankommer der paa dagen den 28. Der skal jeg feire min bursdag den 29. foer en buss tar oss med til den lille byen Bundi den 30. I Bundi blir vi ikke alt for lenge, kun til kvelden den 2. desember  for da tar vi natt-toget til Delhi hvor vi har en dag i landets hovedstad. Kvelden 3. desember reiser vi til det helligste av det hellige og befinner oss fra den 4. til den 7. i Varanasi. Der skal vi vandre langs gathene og vaere litt religioese. 7. gir nok et natt-tog, denne gangen til Agra, fordi man ikke kan reise til India uten aa se Taj Mahal. Agra er en dagsby, i foelge alle vi kjenner saa paa ettermiddagen den 8. tar vi toget tilbake til Delhi. Der blir jeg og Hanna helt til 12. desember, da vi reiser til Dubai med fly og blir der til 18. Etter Dubai gaar veien endelig hjemover og vi kan lande paa vaernes klokken 1635 den 18. desember. I tide til jul og feiring med familie og venner som vi savner saa fryktelig mye.

oensk meg lykke til, naa farer vi av gaarde.

Goan beaches, baby

Det er hav fra land og ut i horisonten. Det er sand som bare er for varm for å gå på. Det er dager i paradis.

Vi befinner oss på Palolem Beach i Goa, Indias minste stat. Og la meg fortelle deg; det er herlig. Her kan man ligge på stranda og jobbe med eksamen. Man kan ta seg en dukkert hver gang man føler for det og man kan bare leve. I det jeg skriver dette har jeg pause i jobbinga og stirrer utover horisonten. Jeg vet at bedre kan det trolig ikke bli.

Her skal jeg være i 18 gode og varme dager, for eksamen må skrives og leveres før vi tørr å begynne å kaste oss ut i reiselivet. Det er ikke å mislike å kunne på i vannkanten for 60 kroner natta, i en liten hytte som er akkurat litt dårligere standard enn man skulle håpet. Heldigvis er vi der bare om natten. Dagene er vi på stranden.

Bilder får dere neste gang jeg roter meg på internettkafe og har mer enn tjue prosent batteri, for nå må jeg stikke. Skal bade og deretter skrive eksamen. 

gleder og ubehageligheter i orienten

Kom på besøk til meg. Dra til Nilgiris (supermarkedet), gå ned mot kanalen og når du på din høyre side kjenner lukten av kumøkk, søppel og urin, og dessuten ser en mann stå på hjørnet og pisse; da har du funnet gata mi. Velkommen til Canteen St.

Lykken i livet er når man finner veska man alltid har ønska seg, og den ikke koster en hel månedslønn.

Det er ikke unødvendig varmt lengre. Bare helt supert, godt og deilig.

Dessverre har ikke indere skjønt køsystem. Selv med kølapper sniker de.

Noen ting er de beste i verden. Café D'Arts er bedre enn noe annet i byen. Der har de bottomless kaffe og internett, verdens deiligste croissanter og en is-te man kan dø for. Ikke nødvendigvis ille.

Forlovelsesringen min fikk jeg for 30 rupees av en kvinne på et lite marked her i byen. Bling Bling!

Ikke hør på stereotypene om indere. De kan trafikkregler! Vel og merke bare hvor det er enveiskjørt. Resten av tiden kjører de som villmenn og ignorere det faktum at de er tre millimeter fra å kjøre over tærne dine.

Mygger med svarte og hvite ben skal man passe seg for. De er skumlere enn man skulle tro. I dag sendte en av dem en av oss på sykehuset. Denguefeber er visst ikke no morosomt.

Tidenes husdyr er Gekko Fred. Han trenger vi ikke mate, fordi han spiser denguemyggene.

Dessverre har Fred bæsja på veggen. Det veit vi ikke hva vi skal gjøre med *

Rett rundt hjørnet kan du få en deilig middag til 8 kroner. Om ikke annet er det en grunn til at India er episk.

* om du har råd, vennligst ta kontakt. Det er ikke så delikat. 

fort cochin

Etter vår fantastiske dag på båten tok vi en dag i herlige, lille Fort Cochin. Det var fantastisk, rolig og deilig, men også ganske back-packer infisert. 

Tidlig en morgen på tidenes kafé. 

Barn som leker på stranden.

De kinesiske fiskenettene. Som er Cochin sin største attraksjon. 

Fiskemarked rett ved fiskenettene. Ingen skal si at Indere ikke er logiske. 

Indisk mat.. eller noe.

Det er den sterkestes rett blant geitekillingene. 

En søt liten gutt som jeg ble litt venn med. 

I slutten av en eller annen katolsk festival går hele menigheten i en lang parade som avsluttes ved Santa Cuz Basilica, dekket av tacky juletrelys og masse irriterende fyrverkeri. 

Solnedgang på fiskenettene. 

Hjemme ventet en pakke fra Norge. HURRA!!

Og en vifte på soverommet som ikke virket. hurra. 

En dag på vannet

Bilder fra vår dag på Amalanjali, husbåten som gav oss en dag på vannet som konger og dronninger.

De jeg reiste med. Rebecca er langt der bak.

Solnedgang. Ikke å forakte. 

Noen er mer glad i øl enn andre!

Kerala

Så, forrige helg hadde vi langhelg, fra torsdag kveld til mandag kveld. En ypperlig mulighet til å reise fra Pondy og oppleve litt av delstaten Kerala. Jeg reiste sammen med Hanna og seks andre, og vi slengte oss på et natt-tog fra Chennai til Alleppy. Vel fremme i Alleppy, tidlig fredags morgen, fant vi oss et slott som gikk på vannet. Det var husbåt tid! Og Amalanjali var en vakker, luksuriøs båt med plass til oss alle på sine soverom med A/C og egne bad. Lunsj, Middag og Frokost var inkludert i de 200 NOK vi betalte hver for en natt. Verdt det. Klokken ni på lørdag morgen var eventyret over og vi skulle videre til Fort Cochin. En liten, søt, turistifisert fiskeby litt nord for Alleppy. Etter å ha kjempet for å komme oss på lokalbussen, en lang auto-rickshawtur med masse spørring om veien og vandring for å finne et bra, men billig hotell endte vi opp på Toms Old Mansion for natten. Og Fort Cochin var en nydelig liten by, med mange søte små butikker og mange små gater å vandre i. Det var en herlig forandring i forhold til Pondicherry, som vi reiste tilbake til med natt-tog søndag kveld og kom frem ca tre. Det var et spennende eventyr og alle var enige om at det hadde vært en finfin tur!

Her kommer noen bilder fra togturen til Alleppy!

Noen skulle på toget til Alleppy. Andre til Ooty. Heldigvis for oss skulle guiden, tog-know-it-all og reiseentusiast Aloke til Alleppy med oss. De andre syntes det var litt urettferdig. 

Gangen i vår vogn. Hurra!

Ut på tur, aldri sur! Erling og Ida er klar for en natt på tog og en helg med opplevelser!

Hanna er egentlig mer normal altså. Tror jeg. 

Bilder fra resten av turen kommer utover uka!