bli med hjem til meg da!

Velkommen inn!

Gangen vår

Stua vår

Spisestua; som brukes til leksearbeid og lignende

Rommet til Anoo. Do not enter. 

Badet vårt. Dusj til venstre, do til høyre

Kjøkkenet vårt. Utstyrt med noen metalltallerkner, en kokeplate, en ødelagt vannkoker og litt bestikk og kopper. 

Rommet til meg og Hanna, med min seng til høyre og Hanna sin til venstre. 

Det var altså en liten runde i leiligheten vår. Som dere ser er den helt grei. Ikke noe å skryte av, men ikke noe å klage på. 

Ellers bedriver vi dagene med det vanlige skolearbeidet og litt handling i ny og ned. De siste dagene har vært ustabile i været, så det kan være utrygt å gå ute i for lange perioder, da det plutselig begynner å regne bøtter med vann. 

Kjennes godt ut å være ferdig med halve kurset og vite at om fem uker er det bare soling, soving, spising og skriving av eksamen på en strand i Goa som gjelder!

livet

jeg skulle gjerne fortalt dere om den fantastiske helga jeg har hatt, men å lyve; det gjør jeg ikke.

I helga har jeg grodd fast i en kurvstol til den grad at jeg tror jeg kommer til å ha permanente merker på rygg, rumpe og lår. Jeg er syk. Og sykdommen, forkjølelse med et hint av diverse betennelser, har gjort meg immobil og innestengt. Det lengste jeg klarte å gå på lørdag var ned til 1. etasje for å hente vann. Og da måtte jeg sette meg ned for å hvile før jeg kom meg opp igjen.

Jeg har ikke lest et ord fag, siden lesing gjør vondt i hodet. Jeg har ikke fått bestilt meg klær hos skredderen. Jeg har ikke nytt livet og nok en langhelg (professoren vår hakke fått visum så hadde fri i går og i morgen). Jeg har sett ferdig alt av Sex and the City, spist potetgull, drukket vann og pepsi og hatet livet mitt.

Og nei. Kameraet mitt har ikke kommet. 

India streiker

I dag er det nasjonal streik i India, mot stigende bensinpriser. For oss betyr ikke dette stort annet enn at vi har fri fra skolen og masse tid til å lese til gruppeoppgave; nettopp fordi alt er stengt. Selv bruker jeg dagen til å ta igjen litt søvn, lese, skrive litt og se 'Sex and the City'-sesong 1.

På tirsdag var vi på en spennende field-trip til Auroville. Auroville er en merkelig liten by som ligger ikke så langt unna Pondy. Hvordan forklare Auroville? Byen har omtrent 2000 innbyggere og tar inn rundt 100 nye hvert år. Den ble grunnlagt i 1968 av en kvinne de kaller 'The Mother' og skal være et sted på jorden som ikke tilhører noen stat, men tilhører menneskeheten. Alt som er i Auroville tilhører byen, inkludert husene man bor i, og målet er å forene mennesker fra hele verden i fred og fordragelighet. Man kommer dit altså og jobber, uten å få lønn, og bidrar til et samfunn som er fullstendig egalitært og delvis funksjonelt.

Dette er Matrimandir. Byens senter og ment for å skape en felles sjel for alle som bo der. Byggingen startet i 1971 og varte til 2008. Den ligger i et stort grøntareale som heter 'Peace' og man kan dra inn i den for å meditere i et helt hvitt, aircondition rom med tepper og stolper og det eneste lyset kommer fra sola som, ved hjelp av speil, blir styrt ned i en svær optisk glasskule. 

Hele byen er i seg selv interessant og har en veldig god tanke. Ønsket er å oppnå 50000 innbyggere og de bidrar alle på sin måte, enten som tannlege, økologisk gårdbruker eller gartner. De sier at hvis man skal bo i Auroville må man virkelig ville og mene det. Det er ikke noen vits i å komme dit med mindre du er på søken etter din 'inner consciousness' eller ønsker å forene alle mennesker i en stor mølje av fred og kjærlighet, sammen med blomster og trær og deres sjeler. Ikke noe for meg med andre ord. 

Men nå må jeg lese litt om drap og konflikter i Nord-Øst India. 

hjem, bråkete hjem

Den forrige uka var stille og rolig, sterkt preget av skolearbeid og ørebetennelse for min del. Har mer eller mindre bare sovet, lest og spist, men tenkte jeg kunne ta en kjapp oppdatering fra siden sist og deretter legge dypere ut om den spennende helga jeg har hatt nå!

Sist lørdag hadde Rebecca fra Religions-klasse bursdag som ble feiret med brask og bram på taket av Maison Raja. Søndag var preget av bakfyll (som blir sterkere her i varmen, tydeligvis) og en tur til akvariet og den botaniske hagen. Det hele var et trist syn, etter som syklonen hadde rasert hele den botaniske hagen og den stakkars sjøskilpadden i bittelite akvarium tok gleden ut av å se pirajaer og kjøre "the joy train". Dagen ble reddet av oppholdets første apesighting! Tre aper på en mur, midt i byen. Etter søndag var det som sagt rolig, med middager ute og ørebetennelse inne.

Den gode nyheten kom da det ble endelig avgjort at vi fikk fri på fredag. Vi kastet oss rundt og bestilte taxi og hotellrom; og fredag morgen var vi fem stykker på vei til en liten fisker og turistby ved navn Mamallapuram. Og for en overgang! Fra den bråkete hverdagen, med likegyldige butikkeiere vi er vant til i Pondy kom vi til en turistavhengig by med nærmest ingen trafikk. Vi sov på hotell med basseng og duvet mye ved kanten av det, men spenningen av byen og alle butikkene ble for mye til å tilbringe dagene i vannet.

Med engang vi kom, og hadde sjekket inn, kastet vi oss ut i gatene hvor alle butikkeierne satt utenfor og bare ventet på oss. Alle oppførte seg som om de allerede kjente oss og var svært hyggelige. En av dem tilbød meg til og med å kjøpe en pashmina-geit. Jeg ville gjort det, hadde jeg ikke trodd at mamma og pappa ville blitt litt for sjokkert om det dukket opp en postmann med en geit på døren. Vi spiste lunsj på den koselige kafeen Gecko og ble overveldet over steinhuggerkunsten og steinhuggerkulturen.

På lørdag formiddag skeiet vi til og med ut og tok en massasje. Heldigvis sørget vi for å få garanti på at det var kvinnelige massører, for full kroppsmassasje er virkelig FULL kroppsmassasje. Og etter det ble det middag med de som kom fra Pondy på lørdag med herlig sjømat. I dag så vi på steintempler, noen bare hugget ut av en stein og det som heter Krishnas Butter Ball før vi tok bussen hjem (noe som til tider kunne kjennes som å leke med livet) og vi er nå hjemme i bråkete Pondy igjen.

Jeg kommer tilbake til storbyen noen erfaringer med hoteller, turistattraksjoner og massasje, en skreddersydd Punjabi og en ny olje som skal hjelpe mot ørebetennelsen.

For deres glede har jeg også tatt noen bilder med mobilen min.

Stranden i Mamallapuram, som var dobbelt så stor før tsunamien traff.

Steinhuggerkunst. Det var også noen helt ville hvor de hadde hugget en liten elefant inni en større en med hull. Sykt. 

Fiskemiddag. Fersk fisk, grillet bare for meg; selv om jeg var så pingle at jeg måtte be dem fjerne hodet.

Krishnas Butter Ball. Ingen vet hvorfor eller hvordan den ligger der. Brittene prøvde å fjerne den, siden den visstnok er en fare for offentligheten, men ikke engang syv elefanter klarte å rikke den. Bilde fra google, siden mobilen var tom for batteri. 

Gledelige nyheter er at jeg får kamera på lørdag! Da blir det forhåpentligvis mye mer bilder. Til uken skal jeg skrive litt mer om hvordan jeg opplever India, som kultur og land, og ikke bare hva jeg har drevet med. 

sareestyle

Til dere nordmenn som synes bunad i finværet på 17. mai er varmt. Ta dere en bolle!

I dag har vi testet ut hvordan det er å være indisk, i form av India Day. Dette betydde vanlig forelesning (om International Law & Human Rights; HURRA!) før vi alle skiftet til våre ny-innkjøpte sareer og opplevde litt indisk kultur på studiesenteret. Dette bestod av lunsj på gulvet, et måltid som heter Thali og består av mange små ting servert på et bananblad og spist med hendene, et lynkurs i Tamil-fraser som kan være nyttige å kunne de neste 8 ukene og viktigst av alt fellesbilde i Sareer.

Hva skal man si? Jeg trodde bunad var varmt, tungt og komplisert å ta på. Der tok jeg jammen feil. Min tradisjonelle saree, i bomull, er grønn og vakker, og skal visstnok være den typen som er best å ha på i varmen fordi stoffet er naturlig og puster godt. Det merka jeg ikke noe til. Hele greia henger nå til tørk, ettersom den var gjennomvåt da vi kom hjem. Vi måtte alle få hjelp av indiske damer til å kle oss; selv Anoo, som er indisk, brukte Youtube-video og 45 minutter for å klare det på egen hånd. Og jeg følte meg 30 kilo tyngre med en eneste gang. Det var øyeblikk det ikke var til å holde ut. Ikke nok med varmen, tyngden og vanskeligheten av å ta plagget på; det er også praktisk talt umulig å gå i det. Og dette bruker mange hver dag, og mens de driver med alle mulig jobber. Jeg og Hanna pratet om  bruke Saree på julaften, men det kan det være vi må se langt etter...

Rent bortsett fra det har de tre siste dagene være relativt begivenhetsløse. Det har stort sett gått i skole, lesing og soving for min del; da jeg nå sliter med en nesten kontinuerlig hodepine. Vi har derimot funnet byens beste "fried veg noodles" og konvertert ca hele studiet (inkludert lærerne) til at "Wednesday is Pizzaa-day". Det kan selvfølgelig ha vært tilfeldig ettersom det også var filmkveld og pizza og øl passer bra i varmen. Vi mistenker også at hele denne fantasien om at det blir kjøligere og kjøligere er nettopp det; en fantasi.

Jeg lovte dere jo bilder, men siden jeg ikke synes jeg hører nok fra dere i form av mailer, facebook, skype, brev, carepackages og KOMMENTARER så tilbakeholder jeg de fleste bildene en stund til. Dessuten har jeg enda ikke kjøpt meg kamera. Derfor er disse sareebildene stjålet av Hanna, sorry !

Saree-walking. Indere får det til å se mer elegant og lettvint ut enn det egentlig er.

Meg, Hanna og Anoo; mine roomies!

De aller fleste av de som bor i huset mitt, Maison Raja.

yogaakademiker

Helgen er over og det er tilbake på skolebenken her i Pondy. Denne gangen har vi begynt med det virkelige faget, og snakker mer og mer i dybden om teorier innenfor fred og konfliktstudier. Jeg elsker det. Forelesninger er offisielt den beste måten for meg å lære på. Og det trenger ikke å være negativt at denne ukens (og neste uke) foreleser ikke akkurat er vond å se på. Faget er også spennende. De kommende ukene ser ut til å skulle bli interessante og nyttige; rent faglig sett. Selv om det ofte er brukt fancy ord der man kunne brukt enkle ord og det meste er skrevet ekstremt tungt. Velkommen til den akademiske verdenen, Inger.

I går var jeg på min første yogatime her, med ordentlig indisk yoga; ikke norske treningsenters poweryoga. Det var skikkelig bra. Da vi var ferdige etter ca en time og femten minutter følte jeg meg sliten, men også god og varm. Jeg vet at jeg kommer til å fortsette så lenge jeg er her nede, og om jeg lærer meg det godt nok så kommer jeg nok til å fortsette hjemme også. Timene koster 200 rupee, altså litt over 20 norske, og er  tre i uken for den som ønsker det. Jeg skal i morgen klokken 0600, og på mandager og torsdager er det klokken 1900.

Jeg og Anette tok oss selv i å vandre ned til stranden for å fukte tærne litt i dag, etter forelesningen og før lunsjen. Stranden er et heller trist syn, etter syklonen som brakk alle palmene for litt tid tilbake, men jeg kjenner gleden og håpet gløde når jeg ser de nye, små og grønne palmene som kjemper seg opp gjennom den grå sanden, mellom brukne stammer og trolig vil gjøre Kailash stranden til et strandparadis igjen. Og i tillegg kan det være litt skummelt å svømme siden 2004-tsunamien endret havbunnen og gjorde bølgene og strømmene litt røffere, dessuten var det visstnok en hai der forrige uke. Men å dyppe tærne, det er ikke å forakte.

I Pondy begynner ting å virkelig falle på plass. Noen er syke i varierende grader (fra lett magevondt til matforgiftning på sykehuset) og noen er helt friske. Personlig kjenner jeg at det er litt slitsom  spise ute hver eneste dag, til middag, og har nå begynt å kjøpe litt nudler osv. Vi fikk også ferdigfikset sariene i dag, så de er klare til bruk på India Day på fredag. Den ene dagen etter den andre forsvinner og jeg blir ikke overrasket om tiden i Pondy og leiligheten (som kjennes mer og mer hjemslig, men trolig aldri blir hjemme) er over. Planlegging for den måneden ++ vi har etter begynner å ta form og jeg begynner å bli vant til kaoset til den grad at jeg trolig ikke får sove i stillheten hjemme når jeg kommer hjem. Det jeg trolig aldri kommer til å bli vant med er den åpenlyse stirringen, eller graden av mannlig blotting på gaten i form av å bedrive avføring, masturbering eller bare sove i 'Doti' (de korte skjørtene menn bruker) med beina spredd og ingen undertøy.

Mamma forteller om nysnø og jeg lytter til Winter Winds av Mumford & Sons mens jeg skriver mailer hjemover. I mine sterkeste svettetokter savner jeg kulden og det å sove med dundyne godt trukket under haken og liggende nærmest i fosterstilling. Jeg skulle ønske jeg kunne dra opp på fjellet og se verden bli ren og hvit ved hjelp av snøens hvite dyne. Skulle nesten ønske det kunne skje her i skitne Pondy. Jeg gleder meg til å se den hvite renheten rundt juletider.

Klokken er kvart på ni, men jeg må legge meg, for jeg må opp halv seks i morgen. 

kjendislivet

Her i Pondy lever vi bleike nordmenn kjendislivet fullt ut. Sikkerhetssvakt i døra, egen sjåfør, skolebarn som vinker, folk som vil ta bilde av oss og av og til venter guttene utenfor porten til huset vårt om kvelden. Aldri før har jeg blitt stirret så mye på som jeg blir her, og i ny og ne er det noen som tar oss litt på de bleke armene våre for å sjekke om de kjennes ut som sine egne.

Det er selvfølgelig langt fra perfekt. Å sove lengre en 0600 er nærmest umulig på grunn av hanen som står opp omkring da og det kan gjøre litt vondt å gå i de mest forurensede gatene. Og all maten er ikke alltid like god, og kelnerne er heller ikke alltid like glade. Alt dette kan man selvfølgelig overleve med tanke på at vi er i India. Verdens mest varierte land i kultur, språk, religion osv. Rundt hvert hjørne finner vi noe nytt og spennende.

Den første helgen har vi tilbrakt i byen, i stort sett ro og mak. På lørdag var det frokost på bakeriet rett rundt hjørnet, deretter saree-shopping i to runder og vi fant plassen hvor mye av årets julegaver skal handles. Min første sari er av den tradisjonelle bomulls-typen, men skal kjøpe meg en litt mer fancy en senere i oppholdet. Deretter var det litt veggis-mat (det er veldig mye, veldig god veggis-mat her) før vi ble dratt inn i et vilt race om ære. Mest av alt gjaldt det vel Aloke's ære, den ene supersmarte indiske eleven vi har. Det var nemlig Riddlerace, og sjåføren vår (som også kjøper Rickshaw for en billig penge) var vår guide gjennom byen, selv om Aloke stort sett kunne ha guidet oss til fots. Jenna, sjåføren, ble minst like gira som oss og jeg følte det litt som at jeg var med i 'Amazing Race' der vi kjørte som villmenn gjennom kaotisk trafikk, med fem trykket inn i en liten vogn som skal ha plass til tre. Alokes ære ble dessverre litt ødelagt da vi ble overmodige og nøt en liten (ordentlig) Chai på veien.

Søndagen har gått med til lesing og chilling på rooftopen her på Maison Raja. Og snart skal jeg ut å spise litt middag.

Hvis folk vil skype så er det bare å avtale tid over fb, også har jeg jo mitt indiske nummer om dere kan sende melding til (kanskje spesielt på den 29. november): +91 9159675938