Huff da..

Er ikke jeg dårlig på å holde venner og familie oppdatert da gitt? Vel, her kommer en kjapp oppdatering på den lille måneden etter Halong Bay også skal jeg bli flinkere fremover.

Etter Halong Bay tok jeg og Hanna, som sagt, natt-toget opp til en liten fjellplass som heter Sapa. Der bodde vi på et sjarmerende hotell i en sjarmerende liten by, hvor minoritetskvinner drev heftig business med å selge ting som produseres i H'mong landsbyene rundt Sapa. Der drakk vi Scandinavian Mulled Wine, spiste oss mette på tomatsupper og nøt varmetepper i senga da det var tåkete og kjipt stort sett hele tiden vi var der. Vi dro på en landsbytur på dag nummer to og skeld oss nedover gjørmete rismarker for å komme oss dit og hadde det morsomt, selv om vi var fryktelig frustrert over at vi ikke fikk beskjed om å leie gummistøvler.

Etter en natt og to dager i Sapa fant vi oss nok engang på natt-toget. Denne gangen tilbake til Hanoi hvor det ventet et fly som skulle ta oss nedover i landet til byen Hue (Whey), som skulle være en super plass å være i følge lonely planet. Det eneste virkelig positive jeg har å si om byen er at den har TIDENES sushi-plass. Bortsett fra det så var det bare som en helt vanlig by som du har sett overalt ellers. Minnet nesten litt om Trondheim, bare skumlere trafikk og mer søppel. Det som var litt kult der var Imperial City, hvor Nguyen-dynastiet bodde engang i tiden. Men det er lenge siden de bodde der og begrenset hvor lenge vi gadd å vandre rundt i ruinene etter dem.

Fra Hue tok vi buss, tidenes beste sleeper-buss, i omtrent tre timer til Da Nang. I følge Lonely Planet skulle Da Nang være litt kjipt og grått og kjedelig, men her ble vi positivt overrasket. Byen har en nydelig promenade og masse koselige kafeer og restauranter. Dessuten et svært kjøpesenter med en kino, hvor vi stakk og så Hobbiten. Vi endte også opp med å feire årets siste fest sammen med noen vietnamesere og israeler på gata utenfor minibanken vi skulle ta ut penger fra. Det var litt sykt kult.

Etter to dager der tok vi oss videre med buss, i omtrent en time, til vårt siste stoppested: Hoi An. En liten, gammel fiskerby med sjel og karakter. Men den får dere høre mye mer om i fremtiden. Vit enn så lenge at jeg trives godt her og at livet leker!

Det ekke noen bilder fra Sapa og utover fordi jeg glemte kameraet mitt hele tiden, men skal komme fra Hoi An snart!

halong bay

Etter Hanoi fant vi veien til det som kalles Vietnams perle; Halong Bay med sine rundt 2000 limestone-øyer. Side vi var sykt sene ute med å bestille noe som helst endte vi opp på et luksuscruise, med femretters lunsj og middag og dessuten rike business-menn fra malaysia og tyskland. Heldigvis bodde vi i en luksus som tilsvarte prisen. 

Turen til og fra Halnong Bay var 3 timer på buss hvor man alle forsvant inn i sin egen verden. En liten tur i en minibåt senere brakte oss til Marguerite Garden. Der var det ganske herlig med lunsjer, middager, viner og top gear kjører vietnam på langs på tv. Vi dro i en grotte og så våre livs første stalakitter og stalagmitter også padla jeg og hanna litt kayak. Det var faktisk veldig morsomt. Dagen derpå fikk vi matlagingskurs før vi gikk i land. 

Vietnams fineste dusj. På en båt...

Er det bare jeg som ser Kittelsen-troll? 

Her er den flytene landsbyen topgear stoppa i. 

Fighting Cocks of Halong Bay

Da vi kom til Hanoi igjen satte vi oss rett på nattoget til Sapa. Mer om den bråkete og tåkete opplevelsen i neste innlegg.

hanoi

Allerede i det jeg gikk ut av døren på flyplassen skjønte jeg at jeg kom til å bli glad i Vietnam. Det var perfekt temperatur, ikke for mye solskinn, ikke særlig bråk og smilende mennesker hvor enn jeg så. Og så langt er det positive bare blitt bekreftet.

Etter omtrent 24 timer på reisefot var det godt å sette seg i en bil og vite at snart, snart kan man sove i en seng. En halvtime senere befant vi oss på Real Vietnam Hotel i hjertet av Hanois Old Quarter. Det var perfekt. Billig med et rom som var akkurat det man betalte for. 72 kroner natten gir ikke engang nok gulvplass til å gå rundt hele sengen og et bad som bråker værre enn en flymotor når man skrur på lyset, men det var greit. Det var en seng, det var et bad. Det var mulighet til å sove og dusje. Og vi var i Vietnam.

Etter en liten høneblund gikk vi ut i travle gater og kjente på luktene og lydene forå spore opp en av dagens viktigste hjørnesteiner: Middag. Også var det tilbake til senga, planlegging og best av alt: drømmeland. Den andre og, for denne gang, siste dagen i Hanoi vandret vi gatelangs og så de forskjellige sightsene som Lonely Planet synes var bra nok for oss. Det var en herlig opplevelse, og vi gikk oss bare bort en gang i blant. Byen er vakker og livlig og overhodet ikke slik jeg hadde sett den for meg. Jeg elsker luktene og lydene, og alle opplevelsene som bare ligger å venter i spenning på å treffe meg.

Neste innlegg blir om vår opplevelsesrike ferd ut blant øyene i Ha Long Bay. 

hjemme

Det har vært gode, og litt late, dager her hjemme i julen, men i overimorgen drar vi ivei igjen. Denne gangen reiser jeg og Hanna til det mye mindre, men minst like spennende landet Vietnam. Der er planen å oppholde seg i tre måneder, og studere i 10 uker av de tre månedene. Dermed blir det reising i Nord-Vietnam og mer fra tirsdag til 2 februar, da skal vi til Hoi An og studere utvikling.

I ordentlig tradisjon for meg har de siste detaljene nettopp falt på plass. Hadde selvfølgelig glemt å betale for visumet, så det kommer på hastebud klokken 1700 på mandag. Leita meg ihjel etter forsikringsbeviset, men fant det i reisemappa mi; heldigvis. Oppgaven jeg skulle skrive før jeg dro har jeg knapt begynt på, men det er over et døgns reise med fly så det rekker jeg fint. Rett og slett; alt er i siste liten og stressende til den grad at jeg får hodepine. Det er vel slik det skal være.

Så mitt kjære Norge, min elskede by Trondheim og alle dere som blir igjen her; vi sees om tre måneder!

Udaipur og bursdag!

Vi ankom Udaipur, den hvite byen, den 28. november, tidlig en kald vintermorgen i nordlige Rajasthan. Det tok ikke lang tid før vi møtte Chill; no anger, no sorrow, no tension, no cry, og han tok oss med til hans gjestehus. Det var en herlig liten bortgjemt skatt med varme dusjer, de første siden Pondy, og en takterrasse med herlig utsikt. Jeg og Hanna dro på en tre-timers sightseeing med masse spennende og historisk. Vi så City Palace, en labyrint av ganger og trapper og vi døde litt.

Bursdagen min var skikkelig bra, og litt elendig. Dagen startet med en fin frokost og gode venner, også var det City Palace og lunsj, litt shopping og lesing. Jeg ble overkjørt av en dustete inder i bil som ikke gadd å tute for å si ifra om at han planla å kjøre der foten min var og mamma ringte. Vi spiste en penere middag og deretter dro vi tilbake til hotellet og sovnet som søte steiner. Dagen etter var chill og digg og vi reiste omsider videre til Bundi med toget på den dårligste klassen. Mer om Bundi i en litt mindre koselig post senere.

de dager i Mumbai

«Fisherman’s Market?»
«Yes, yes, 100 rupees, get in!»
Sette seg i taxien og gjøre seg klar til å kjøre et lite stykke, når taxisjåføren snur seg.
«Now, where fisserman’s market is?»

Å fly inn over Mumbai og se lysene i nattemørket er noe av det skumleste jeg har gjort, med byen synlig i ca en halv time før vi endelig landet. Å navigere seg rundt i byen, selv med taxi, er jaggu ikke helt trygt det heller.

Vi befinner oss i verdens tettest befolkede by. I 2009 var det 29 000 mennesker per kvadratkilometer. India i helhet lå på 304. Asias største slum ligger her, som en by inni byen, og 5000 mennesker strømmer dit hver uke for å komme unna katastrofer som tørke, flod og sult. Asias travleste togstasjon er midt i byen. 2,5 millioner mennesker er innom den hver dag. I morgen skal vi ta toget derfra. Her ligger Taj Mahal Hotel og Leopolds, hvor mye av Shantaram foregår. Her var det siste stedet engelskmennene forlot da de endelig lot India bli selvstendig. Her har det blitt produsert over 60 000 Bollywood-filmer. Her går til den dag i dag den filmen som har gått på kino lengst i verden med over 500 uker.

Å oppleve en by som Mumbai på fire dager er umulig, men det hindrer oss ikke i å prøve. Vi trosser frykt og magevirus og leker litt med livet i den ville trafikken og de travle gatene. Når vi ankom på fredag var det seint på kvelden. Flyet hadde vært forsinka, som stort sett all kollektivtrafikk og lignende i India er, og taxi-turen to minst en og en halv time. Vi inkvarterte oss på vårt lille hotellrom, med indisk dusj, som vil si kran og en bøtte, og uten do. Slitne. Men dagen derpå var vi klare for kamp. Vår venn Mony, som vi møtte i Palolem, hadde lovt oss en rundtur, og det fikk vi.

Vi så på «Gateway of India», Taj Mahal Hotel og «University of Mumbai».

 

Vi tok toget til «Dhobi Ghat», et vaskemarked uten like i verden.

Og taxi videre til «Haji Ali», påstått å være Asias største moskee, men det tviler vi på.

Dessuten hadde vi et romantisk øyeblikk på promenaden «Marine Drive» mens vi så solen gå ned i forurensingen.

På søndag leita vi rundt etter ting vi ikke fant, før vi tok båten ut til Elephanta Island. En øy med huler som engang var et tempel til guden Shiva. Nå er det mer turistattraksjon, siden statuene er ødelagte og hinduister ikke tilber noe som er ødelagt. Der så vi den trehodede Shiva statuen og hjertene våre falt til ro ved synet.

I morgen går turen videre til Udaipur. Der er planen å ri litt, se på et fort ute i en sjø og ellers feire bursdag.

Og apropo bursdag. Mitt norske nummer er litt ustabilt på når det vil funke og ikke så derfor ønsker jeg å dele, nok en gang, mitt indiske; for jeg VET at dere vil sende meg meldinger og ringe meg! Så:

+ 91 (retningsnummer folkens, viktig viktig) 91 (ja, gjentagelse av sifrene i retningsnummeret!) 59 67 59 (nok en gjentagelse altså, hvor mye enklere kan det bli?) 38. Altså +91 9159675938. Ti siffer.  Du kan jo alltids prøve å sende til mitt norske nummer også, men da er det ikke sikkert jeg får det før jeg kommer hjem den 18. desember. Og det ville vært kjipt.

For deres glede alene, her er noen fine bilder fra Palolem Beach; se og vær sjalu. 

eit eventyr

eit eventyr eg aldri har sett maken til.

Det har vaert lange, late dager paa en strand i Goa, eksamen er unnagjort og venner er moett og planlagt gjensyn med. Dagene har vi tilbrakt paa stranden, nettene i en liten strandhytte med plass til ganske noeyaktig en seng og oss selv. Det har vaert trangt og intimt og det har blitt slitsomt naar to jenter med mageinfeksjon har delt paa et lite bad og en do. Men Palolem er et minne for livet som jeg vil ta med meg og holde fast paa helt til den dagen jeg doer.

Den siste dagen i vaart strandparadis som endte litt ubehagelig er her. I dag, den 23. november klokken 14 i indisk tid, reiser vi til flyplassen og deretter til den store, litt skumle byen Mumbai. Der skal vi paa kino, se facsinerende ting og leve et backpacker-liv. Det trenger jeg ikke aa grue meg til. Fra naa av er det litt usikkert naar jeg har internett-tilgang saa slenger ut hele reiseruta her og naa.

Som sagt er metropolen Mumbai foerst paa lista vaar. Vi kommer frem ganske seint i kveld og vil skal vaere der helt til den 27. november. Kvelden den 27. setter vi oss paa et natt-tog til Udaipur og ankommer der paa dagen den 28. Der skal jeg feire min bursdag den 29. foer en buss tar oss med til den lille byen Bundi den 30. I Bundi blir vi ikke alt for lenge, kun til kvelden den 2. desember  for da tar vi natt-toget til Delhi hvor vi har en dag i landets hovedstad. Kvelden 3. desember reiser vi til det helligste av det hellige og befinner oss fra den 4. til den 7. i Varanasi. Der skal vi vandre langs gathene og vaere litt religioese. 7. gir nok et natt-tog, denne gangen til Agra, fordi man ikke kan reise til India uten aa se Taj Mahal. Agra er en dagsby, i foelge alle vi kjenner saa paa ettermiddagen den 8. tar vi toget tilbake til Delhi. Der blir jeg og Hanna helt til 12. desember, da vi reiser til Dubai med fly og blir der til 18. Etter Dubai gaar veien endelig hjemover og vi kan lande paa vaernes klokken 1635 den 18. desember. I tide til jul og feiring med familie og venner som vi savner saa fryktelig mye.

oensk meg lykke til, naa farer vi av gaarde.