de dager i Mumbai

«Fisherman’s Market?»
«Yes, yes, 100 rupees, get in!»
Sette seg i taxien og gjøre seg klar til å kjøre et lite stykke, når taxisjåføren snur seg.
«Now, where fisserman’s market is?»

Å fly inn over Mumbai og se lysene i nattemørket er noe av det skumleste jeg har gjort, med byen synlig i ca en halv time før vi endelig landet. Å navigere seg rundt i byen, selv med taxi, er jaggu ikke helt trygt det heller.

Vi befinner oss i verdens tettest befolkede by. I 2009 var det 29 000 mennesker per kvadratkilometer. India i helhet lå på 304. Asias største slum ligger her, som en by inni byen, og 5000 mennesker strømmer dit hver uke for å komme unna katastrofer som tørke, flod og sult. Asias travleste togstasjon er midt i byen. 2,5 millioner mennesker er innom den hver dag. I morgen skal vi ta toget derfra. Her ligger Taj Mahal Hotel og Leopolds, hvor mye av Shantaram foregår. Her var det siste stedet engelskmennene forlot da de endelig lot India bli selvstendig. Her har det blitt produsert over 60 000 Bollywood-filmer. Her går til den dag i dag den filmen som har gått på kino lengst i verden med over 500 uker.

Å oppleve en by som Mumbai på fire dager er umulig, men det hindrer oss ikke i å prøve. Vi trosser frykt og magevirus og leker litt med livet i den ville trafikken og de travle gatene. Når vi ankom på fredag var det seint på kvelden. Flyet hadde vært forsinka, som stort sett all kollektivtrafikk og lignende i India er, og taxi-turen to minst en og en halv time. Vi inkvarterte oss på vårt lille hotellrom, med indisk dusj, som vil si kran og en bøtte, og uten do. Slitne. Men dagen derpå var vi klare for kamp. Vår venn Mony, som vi møtte i Palolem, hadde lovt oss en rundtur, og det fikk vi.

Vi så på «Gateway of India», Taj Mahal Hotel og «University of Mumbai».

 

Vi tok toget til «Dhobi Ghat», et vaskemarked uten like i verden.

Og taxi videre til «Haji Ali», påstått å være Asias største moskee, men det tviler vi på.

Dessuten hadde vi et romantisk øyeblikk på promenaden «Marine Drive» mens vi så solen gå ned i forurensingen.

På søndag leita vi rundt etter ting vi ikke fant, før vi tok båten ut til Elephanta Island. En øy med huler som engang var et tempel til guden Shiva. Nå er det mer turistattraksjon, siden statuene er ødelagte og hinduister ikke tilber noe som er ødelagt. Der så vi den trehodede Shiva statuen og hjertene våre falt til ro ved synet.

I morgen går turen videre til Udaipur. Der er planen å ri litt, se på et fort ute i en sjø og ellers feire bursdag.

Og apropo bursdag. Mitt norske nummer er litt ustabilt på når det vil funke og ikke så derfor ønsker jeg å dele, nok en gang, mitt indiske; for jeg VET at dere vil sende meg meldinger og ringe meg! Så:

+ 91 (retningsnummer folkens, viktig viktig) 91 (ja, gjentagelse av sifrene i retningsnummeret!) 59 67 59 (nok en gjentagelse altså, hvor mye enklere kan det bli?) 38. Altså +91 9159675938. Ti siffer.  Du kan jo alltids prøve å sende til mitt norske nummer også, men da er det ikke sikkert jeg får det før jeg kommer hjem den 18. desember. Og det ville vært kjipt.

For deres glede alene, her er noen fine bilder fra Palolem Beach; se og vær sjalu.