Helgen er over og det er tilbake på skolebenken her i Pondy. Denne gangen har vi begynt med det virkelige faget, og snakker mer og mer i dybden om teorier innenfor fred og konfliktstudier. Jeg elsker det. Forelesninger er offisielt den beste måten for meg å lære på. Og det trenger ikke å være negativt at denne ukens (og neste uke) foreleser ikke akkurat er vond å se på. Faget er også spennende. De kommende ukene ser ut til å skulle bli interessante og nyttige; rent faglig sett. Selv om det ofte er brukt fancy ord der man kunne brukt enkle ord og det meste er skrevet ekstremt tungt. Velkommen til den akademiske verdenen, Inger.
I går var jeg på min første yogatime her, med ordentlig indisk yoga; ikke norske treningsenters poweryoga. Det var skikkelig bra. Da vi var ferdige etter ca en time og femten minutter følte jeg meg sliten, men også god og varm. Jeg vet at jeg kommer til å fortsette så lenge jeg er her nede, og om jeg lærer meg det godt nok så kommer jeg nok til å fortsette hjemme også. Timene koster 200 rupee, altså litt over 20 norske, og er tre i uken for den som ønsker det. Jeg skal i morgen klokken 0600, og på mandager og torsdager er det klokken 1900.
Jeg og Anette tok oss selv i å vandre ned til stranden for å fukte tærne litt i dag, etter forelesningen og før lunsjen. Stranden er et heller trist syn, etter syklonen som brakk alle palmene for litt tid tilbake, men jeg kjenner gleden og håpet gløde når jeg ser de nye, små og grønne palmene som kjemper seg opp gjennom den grå sanden, mellom brukne stammer og trolig vil gjøre Kailash stranden til et strandparadis igjen. Og i tillegg kan det være litt skummelt å svømme siden 2004-tsunamien endret havbunnen og gjorde bølgene og strømmene litt røffere, dessuten var det visstnok en hai der forrige uke. Men å dyppe tærne, det er ikke å forakte.
I Pondy begynner ting å virkelig falle på plass. Noen er syke i varierende grader (fra lett magevondt til matforgiftning på sykehuset) og noen er helt friske. Personlig kjenner jeg at det er litt slitsom spise ute hver eneste dag, til middag, og har nå begynt å kjøpe litt nudler osv. Vi fikk også ferdigfikset sariene i dag, så de er klare til bruk på India Day på fredag. Den ene dagen etter den andre forsvinner og jeg blir ikke overrasket om tiden i Pondy og leiligheten (som kjennes mer og mer hjemslig, men trolig aldri blir hjemme) er over. Planlegging for den måneden ++ vi har etter begynner å ta form og jeg begynner å bli vant til kaoset til den grad at jeg trolig ikke får sove i stillheten hjemme når jeg kommer hjem. Det jeg trolig aldri kommer til å bli vant med er den åpenlyse stirringen, eller graden av mannlig blotting på gaten i form av å bedrive avføring, masturbering eller bare sove i 'Doti' (de korte skjørtene menn bruker) med beina spredd og ingen undertøy.
Mamma forteller om nysnø og jeg lytter til Winter Winds av Mumford & Sons mens jeg skriver mailer hjemover. I mine sterkeste svettetokter savner jeg kulden og det å sove med dundyne godt trukket under haken og liggende nærmest i fosterstilling. Jeg skulle ønske jeg kunne dra opp på fjellet og se verden bli ren og hvit ved hjelp av snøens hvite dyne. Skulle nesten ønske det kunne skje her i skitne Pondy. Jeg gleder meg til å se den hvite renheten rundt juletider.
Klokken er kvart på ni, men jeg må legge meg, for jeg må opp halv seks i morgen.
I går var jeg på min første yogatime her, med ordentlig indisk yoga; ikke norske treningsenters poweryoga. Det var skikkelig bra. Da vi var ferdige etter ca en time og femten minutter følte jeg meg sliten, men også god og varm. Jeg vet at jeg kommer til å fortsette så lenge jeg er her nede, og om jeg lærer meg det godt nok så kommer jeg nok til å fortsette hjemme også. Timene koster 200 rupee, altså litt over 20 norske, og er tre i uken for den som ønsker det. Jeg skal i morgen klokken 0600, og på mandager og torsdager er det klokken 1900.
Jeg og Anette tok oss selv i å vandre ned til stranden for å fukte tærne litt i dag, etter forelesningen og før lunsjen. Stranden er et heller trist syn, etter syklonen som brakk alle palmene for litt tid tilbake, men jeg kjenner gleden og håpet gløde når jeg ser de nye, små og grønne palmene som kjemper seg opp gjennom den grå sanden, mellom brukne stammer og trolig vil gjøre Kailash stranden til et strandparadis igjen. Og i tillegg kan det være litt skummelt å svømme siden 2004-tsunamien endret havbunnen og gjorde bølgene og strømmene litt røffere, dessuten var det visstnok en hai der forrige uke. Men å dyppe tærne, det er ikke å forakte.
I Pondy begynner ting å virkelig falle på plass. Noen er syke i varierende grader (fra lett magevondt til matforgiftning på sykehuset) og noen er helt friske. Personlig kjenner jeg at det er litt slitsom spise ute hver eneste dag, til middag, og har nå begynt å kjøpe litt nudler osv. Vi fikk også ferdigfikset sariene i dag, så de er klare til bruk på India Day på fredag. Den ene dagen etter den andre forsvinner og jeg blir ikke overrasket om tiden i Pondy og leiligheten (som kjennes mer og mer hjemslig, men trolig aldri blir hjemme) er over. Planlegging for den måneden ++ vi har etter begynner å ta form og jeg begynner å bli vant til kaoset til den grad at jeg trolig ikke får sove i stillheten hjemme når jeg kommer hjem. Det jeg trolig aldri kommer til å bli vant med er den åpenlyse stirringen, eller graden av mannlig blotting på gaten i form av å bedrive avføring, masturbering eller bare sove i 'Doti' (de korte skjørtene menn bruker) med beina spredd og ingen undertøy.
Mamma forteller om nysnø og jeg lytter til Winter Winds av Mumford & Sons mens jeg skriver mailer hjemover. I mine sterkeste svettetokter savner jeg kulden og det å sove med dundyne godt trukket under haken og liggende nærmest i fosterstilling. Jeg skulle ønske jeg kunne dra opp på fjellet og se verden bli ren og hvit ved hjelp av snøens hvite dyne. Skulle nesten ønske det kunne skje her i skitne Pondy. Jeg gleder meg til å se den hvite renheten rundt juletider.
Klokken er kvart på ni, men jeg må legge meg, for jeg må opp halv seks i morgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar