reiselyst og hjemlengsel

Flybillettene er kjøpt og betalt. Togbillettene bestilles snart. Hotellrom er snart booket. Depositum til studier er betalt. Snart reiser vi. Snart flyr vi avgårde, nærmest rundt halve jorda. Og der blir vi. Lenge.

La meg begynne fra starten av.
For ikke lenge siden var det studieorienteringsdag på Trondheim Katedralskole. En typisk kjedelig dag man sover seg igjennom fordi man ikke vil ha fraværet. Etter mange kjedelige foredrag om høyskoler, universitet og grunner til at vi burde begynne akkurat der og der bestemte jeg og noen venner oss for at vi skulle gå på noe som så litt mer spennende ut. Ikke aktuelt, men spennende. Kulturstudier. Foredraget i seg selv var interessant nok, stappfullt av folk som tenkte som oss. To dager senere var søknaden til studiet sendt. Fem dager etter det fikk jeg og min venninne beskjed om at vi hadde kommet inn. India, høsten 2012, og Vietnam, våren 2013. Vi skulle ut på tur og tilfredsstille reiselysten vår, samtidig som vi skulle lære om krig og fred i India og utvikling i Vietnam. Et øyeblikk var det en million ting å tenke på. Hvor får jeg penger til depositumet? Hvordan er jeg sikker på at jeg står 3 vg når jeg lever i en stadig utslitt hverdag som gjør meg kjedelig å grå? Hvordan reiser vi?

Hva har jeg gjort?

Om under en måned er videregående på Trondheim Katedralskole over. Et trygt og godt miljø vi har kjent i tre år. Mennesker vi kjenner og elsker. Mennesker vi vet å unngå. Trondheim. Familie. Musikk som en viktig del av livet. Viten om hva som foregår og tryggheten det gir. Så skal man plutselig forlate det. For hvert minutt som går kjenner jeg at Trondheim er nærmere og nærmere og India blir lengre og lengre unna. Farligere og farligere. Hjemlengselen har slått inn allerede tre måneder før jeg drar.

Men ikke misforstå. Det er ingenting jeg heller vil enn å reise. Etter atten år på samme sted er det tungt å vite at jeg kommer hjem til det samme hver eneste dag. Det er ikke særlig mye nytt å oppleve i Trondheim når man har vært der hele livet sitt og føler man har sett alt byen har å by på. India kan kanskje gjøre meg mindre kjedelig å grå. Landet er, i mitt hodet, der farger oppstod. Jeg elsker tanken på å få ta del i den verden, den kulturen. Å leve det livet.

Hvorfor tenkte jeg ikke på dette før?

India og Vietnam er blitt min motivasjon, min redning. En eneste stor ting som hindrer meg i å kveles av min egen kropp. Og det å vite at billettene er bestilt og reisen er klar gjør meg sikker på at fremtiden blir bra. At den blir akkurat hva jeg trenger.

For meg er det lettere å skrive enn å snakke, så jeg vil skrive om alt dette. Om frykten for at Trondheim ikke er det samme når jeg kommer hjem, frykten for at jeg har tatt meg vann over hodet og kommer til å savne det gamle livet mitt for mye. Men også om gledene, opplevelsene og det nye som India gir meg. Kanskje er det ikke Trondheim som ikke er det samme når jeg kommer hjem, men meg? Forhåpentligvis er det uansett en forbedring.