snakk om frykt

En venn av meg spurte om jeg ikke synes det er skummelt å skulle dra på denne måten. Der og da svarte jeg bare at 'nei, det er jo kjempespennende!', men nå begynner jeg å bli litt mer redd. Jeg vet ikke om dere er klar over det, men det er fryktelig mye som må ordnes for en tur som dette. Det er fryktelig mye man må huske på og organisere og tenke over. Jeg er fryktelig dårlig på å organisere livet mitt. Hvilket er grunnen til at jeg må reise hjem fra sommerjobben min i helga bare for å søke om visum. Dessuten er det ting som nok linser, nok p-piller og en hel haug med andre ting som spiller inn i hvor bra sluttresultatet blir. jeg er livredd for å glemme noe vesentlig som kan ødelegge turen for meg.

Også er det det økonomiske. En tur som dette er jammen ikke billig. Flybilletter: 9000. Vaksiner: 5000. Skolepenger: 41000. Linser for et halvt år? 3000, lett. I tillegg må jeg ha ny PC, så der går det 3000. Og visumet koster 1100. Det er ikke billig å reise til India for et halvt år med skole, det er i alle fall en sannhet. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få råd til dette. Jeg tjener litt over 30.000 i sommer, men 10.000 av dem kommer ikke inn før jeg er i India. Alt dette må betales på forhånd. Stipend, spør du? Joda, jeg får 45,500. Men det kommer fordelt utover de månedene jeg er der. Altså må jeg finne en måte å betale rundt 50.000 med de litt over 20.000 jeg tjener i Juli. Si fra hvis du har noen tusenlapper du er lei av.

Dessuten er jeg redd for å dra fra folk. Livet er uoversiktlig. Det er ukontrollerbart. Og jeg har venner og familie. Venner og familie det kan skje noe med mens jeg er borte. Det er ikke bare å reise hjem fra India om det skulle skje noe. Ja, jeg vet. Jeg er paranoid. Sjansen for at noe dramatisk og forferdelig skal skje med noen i min familie, eller med noen av mine venner, mens jeg er borte er ikke den største. Men man kan ikke nekte på at den er der. Og om noe skulle skje kan jeg ikke være der. Det skremmer meg. Også er jeg redd for at folk skal glemme meg. Jeg snakker selvfølgelig ikke om familien min, eller de nærmeste vennene mine. Men hva med alle de andre? De jeg liker å prate med en gang i blant, men som jeg ikke har fryktelig mye kontakt med i dag? Alle de jeg treffer med jevne mellomrom og har en utrolig bra stund sammen med de gangene jeg treffer dem? Ut syne, ut av sinn.

Og mest av alt; hva om noe skjer med meg? Jeg kommer til å ha et eget lite samfunn rundt meg, med lærere, elever og alle de som er med å administrerer denne skolegangen. Men hva om noe skulle skje med meg og de her hjemme ikke kan hjelpe meg. Jeg hater følelsen av maktesløshet, og jeg hater tanken på at noen skal føle den i forhold til meg. Dessuten er det situasjoner hvor man ikke trenger en administrerende person som kan stille opp og være med på sykehuset. Av og til trenger man foreldrene sine for å ikke føle seg fortapt. Av og til trenger man den vennen som har vært naboen din i 18 år for å ikke forsvinne og bli liten. Jeg er livredd for å trenge de som ikke kan være der. 


Så ja; jeg er redd. Men dette er et stort skritt. Dette er sånn det føles å gå fra trygg hverdag med videregående skole og et miljø man kjenner til den virkelige verden hvor man må klare seg selv og skaffe seg de sikkerhetsnettene man trenger der man ender opp. Dette er det jeg vil med livet mitt akkurat nå, og det er min livslinje. Et lite skritt for mange andre, et gigantisk skritt for meg. Men hva så? Jeg kommer til å klare meg, det vet jeg. Jeg kommer til å være livredd, men jeg kommer til å overlever. For dette er kjempespennende. Det er nytt, nærmest uvirkelig, svært og kjempespennende. Og jeg skal klare det.