dagene i Pondy går fortsatt sakte. Trolig fordi det enda mangler en rutine og at vi ikke er vant til hverdagen her.
Her er noen ting jeg har lært om India de siste dagene:
1 ikke bit negler, du vet aldri hvilke bakterier det er på hendene dine.
2 overskyet her er det samme som steiksol i Norge. En time uten tak over hodet og uten solkrem betyr solbrent.
3 5 minutter er virkelig ikke 5 minutter lengre. Mer som tyve.
4 Indere har generelt ikke vekslepenger tilgjengelig, selv på kiosk.
5 vær forsiktig i supermarkedene; de legger til ekstra penger litt som de føler for når de ser du er bleik.
Vi begynner altså å skjønne litt og litt, og India blir mer og mer levelig og mindre og mindre skummelt for hver dag som går. Personlig er jeg rød som en hummer, men ettersom varmen fra huden min er omtrent den samme som varmen i lufta og luftfuktigheten så går det ganske mye lettere enn å være solbrent i Norge.
I morgen er siste introduksjonsforelesning, hvilket i bunn og grunn betyr at denne helga begynner lesinga og på mandag er det ordentlig alvor.
Helt generelt har i dag vært en ålreit dag. Vi badet litt, solte oss litt, leste en del, kjøpte noen øl og drakk de med pizza som var levert på døra. Vennskap begynner å formes og jeg føler mer og mer trygghet og kanskje en anelse tilhørighet her på Maison Raja i India. En ganske vill motsetning til gårsdagen da himmelen åpnet seg og lynet slo ned hvert minutt. Vinduer måtte lukkes for det regna gjennom myggnettingen og klærne som hang på verandaen med tak måtte taes inn. Jeg savnet hjemme og innså at jeg er umenneskelig langt fra alt og alle jeg kjenner. Plutselig presset tårene på, og jeg ville aller helst ringe mamma og bare høre henne si at alt går bra. India er ikke perfekt, og opplevelsen så langt er heller ikke det, men i dag gikk det mye bedre. Selv om jeg enda mister motet hver gang ting går meg alt for mye imot og hvis jeg ikke får i meg nok vann, så er det lettere når den værste krisa er overstått. Jeg savner dere, og er redd for at noe skal skje dere, men per nå skal jeg klare meg uten dere en stund. Det er på tide å vokse opp og dra hjemmefra, selv om å starte med India kanskje var å ta seg litt vann over hodet.
Med varme klemmer og noen tårer hjemover; gleder meg til å se dere alle sammen igjen, i fullstendig trygghet.
Her er noen ting jeg har lært om India de siste dagene:
1 ikke bit negler, du vet aldri hvilke bakterier det er på hendene dine.
2 overskyet her er det samme som steiksol i Norge. En time uten tak over hodet og uten solkrem betyr solbrent.
3 5 minutter er virkelig ikke 5 minutter lengre. Mer som tyve.
4 Indere har generelt ikke vekslepenger tilgjengelig, selv på kiosk.
5 vær forsiktig i supermarkedene; de legger til ekstra penger litt som de føler for når de ser du er bleik.
Vi begynner altså å skjønne litt og litt, og India blir mer og mer levelig og mindre og mindre skummelt for hver dag som går. Personlig er jeg rød som en hummer, men ettersom varmen fra huden min er omtrent den samme som varmen i lufta og luftfuktigheten så går det ganske mye lettere enn å være solbrent i Norge.
I morgen er siste introduksjonsforelesning, hvilket i bunn og grunn betyr at denne helga begynner lesinga og på mandag er det ordentlig alvor.
Helt generelt har i dag vært en ålreit dag. Vi badet litt, solte oss litt, leste en del, kjøpte noen øl og drakk de med pizza som var levert på døra. Vennskap begynner å formes og jeg føler mer og mer trygghet og kanskje en anelse tilhørighet her på Maison Raja i India. En ganske vill motsetning til gårsdagen da himmelen åpnet seg og lynet slo ned hvert minutt. Vinduer måtte lukkes for det regna gjennom myggnettingen og klærne som hang på verandaen med tak måtte taes inn. Jeg savnet hjemme og innså at jeg er umenneskelig langt fra alt og alle jeg kjenner. Plutselig presset tårene på, og jeg ville aller helst ringe mamma og bare høre henne si at alt går bra. India er ikke perfekt, og opplevelsen så langt er heller ikke det, men i dag gikk det mye bedre. Selv om jeg enda mister motet hver gang ting går meg alt for mye imot og hvis jeg ikke får i meg nok vann, så er det lettere når den værste krisa er overstått. Jeg savner dere, og er redd for at noe skal skje dere, men per nå skal jeg klare meg uten dere en stund. Det er på tide å vokse opp og dra hjemmefra, selv om å starte med India kanskje var å ta seg litt vann over hodet.
Med varme klemmer og noen tårer hjemover; gleder meg til å se dere alle sammen igjen, i fullstendig trygghet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar