Først syntes jeg det var merkverdig at det var samlet så mange indere på samme fly, så innså jeg at jeg var på vei til India.
Men la meg begynne fra starten av.
Etter å nesten ha mistet flyet til Brussel (hvem visste at Gardermoen hadde blitt så stor at man måtte ta buss til terminaler som 37B?) var vi nøye på komme tidsnok til gaten til India. Og vi trengte tiden. De to små timene vi hadde gikk med på å gå opp og ned trapper, gjennom pass- og sikkerhetskontroller. Endelig framme måtte vi fortsatt gjennom nok en passkontroll for å boarde. Og inne på flyet kom altså overraskelsen over at de hadde samlet alle fra en nasjonalitet på et fly.
Flyturen var ni timer og tre kvarter, pluss minus, etter at vi endelig kom oss avgårde (mannen som kjørte den bilen som kjører flyet ut til rullebanen var forsvunnet). Og noe turbulent, men mitt dødsgrep på min egen hånd brøt heldigvis ikke huden. Og plutselig, mens jeg var fortapt i Sherlock Holmes og How I Met Yur Mother, var vi plutselig reist det som nå kjennes som tusen milliarder mil; til, ikke bare et nytt land, men en helt annen verden.
Rundt halv to på natten kom vi ut av flyplassen til styrtregn og 25 grader. Og skuffelsen over at solen faktisk går ned i nærheten av ekvator var stor. For det var ca fire timer med buss fra Chennai til Pondy og de ble bedrevet ganske likt mitt eventyr med 20 timer buss i Argentina i fjor. Stirrende ut i mørket og høre på musikk, mens man er for sliten til bli snakka til. Jeg sov litt, og nok engang hadde ting skjedd fort og vi inne i en by hvor jeg tenkte: dette kan ikke være Pondy, kan det vel? Vel, det kunne det. Og det var det. Ikke lenge etter stoppet vi og jeg ble plassert på et rom med tre andre i Maison Raja.
Mitt førsteinntrykk av byen spør du? Bråkete, skitten, vanskelig. Indisk. Jeg føler meg ganske fortapt for alle tingene som var en selvfølge i Norge er en utfordring her. Det er vanskelig bare å få meg til å gå ut å handle litt mat. Og det er en million ting å passe på. Men de sier det blir lettere og lettere, og at man blir vant til varmen.
Etter de mange advarslene jeg mottok hjemmefra vil jeg også si at jeg ikke synes menneskene i India behandler kyrne sine noe bedre enn vi behandler våre. Tvert imot værre. De blir jaget hvis de er i veien og spiser søppel til middag. Den store forskjellen er at her bor de i gatene, sammen med haner, hunder, katter, geiter og diverse andre dyr.
Første skoledag var enkel og grei nok. Vi fikk være med i en hindisk seremoni som skulle være bra for å begynne på noe nytt og deretter Indisk frokost. En tour rundt studiestedet viste at det var mye bedre stand enn rommene og Pondy så det var positivt. Vi har begynt forelesningene med å lære om Sør-Asiatisk historie og litt annet, men enda ikke begynt med de fagene vi skal ha.
Alt i alt dypper vi sakte, men sikkert, en tå etter den andre uti og før vi vet ordet av det svømmer vi nok rundt og i India som glade laks.
Nå må jeg kjøpe meg håndduk og nye sandaler. Trenger desperat en dusj.
Bilder kommer når jeg får kjøpt meg kamera en gang i september.
xoxo
Men la meg begynne fra starten av.
Etter å nesten ha mistet flyet til Brussel (hvem visste at Gardermoen hadde blitt så stor at man måtte ta buss til terminaler som 37B?) var vi nøye på komme tidsnok til gaten til India. Og vi trengte tiden. De to små timene vi hadde gikk med på å gå opp og ned trapper, gjennom pass- og sikkerhetskontroller. Endelig framme måtte vi fortsatt gjennom nok en passkontroll for å boarde. Og inne på flyet kom altså overraskelsen over at de hadde samlet alle fra en nasjonalitet på et fly.
Flyturen var ni timer og tre kvarter, pluss minus, etter at vi endelig kom oss avgårde (mannen som kjørte den bilen som kjører flyet ut til rullebanen var forsvunnet). Og noe turbulent, men mitt dødsgrep på min egen hånd brøt heldigvis ikke huden. Og plutselig, mens jeg var fortapt i Sherlock Holmes og How I Met Yur Mother, var vi plutselig reist det som nå kjennes som tusen milliarder mil; til, ikke bare et nytt land, men en helt annen verden.
Rundt halv to på natten kom vi ut av flyplassen til styrtregn og 25 grader. Og skuffelsen over at solen faktisk går ned i nærheten av ekvator var stor. For det var ca fire timer med buss fra Chennai til Pondy og de ble bedrevet ganske likt mitt eventyr med 20 timer buss i Argentina i fjor. Stirrende ut i mørket og høre på musikk, mens man er for sliten til bli snakka til. Jeg sov litt, og nok engang hadde ting skjedd fort og vi inne i en by hvor jeg tenkte: dette kan ikke være Pondy, kan det vel? Vel, det kunne det. Og det var det. Ikke lenge etter stoppet vi og jeg ble plassert på et rom med tre andre i Maison Raja.
Mitt førsteinntrykk av byen spør du? Bråkete, skitten, vanskelig. Indisk. Jeg føler meg ganske fortapt for alle tingene som var en selvfølge i Norge er en utfordring her. Det er vanskelig bare å få meg til å gå ut å handle litt mat. Og det er en million ting å passe på. Men de sier det blir lettere og lettere, og at man blir vant til varmen.
Etter de mange advarslene jeg mottok hjemmefra vil jeg også si at jeg ikke synes menneskene i India behandler kyrne sine noe bedre enn vi behandler våre. Tvert imot værre. De blir jaget hvis de er i veien og spiser søppel til middag. Den store forskjellen er at her bor de i gatene, sammen med haner, hunder, katter, geiter og diverse andre dyr.
Første skoledag var enkel og grei nok. Vi fikk være med i en hindisk seremoni som skulle være bra for å begynne på noe nytt og deretter Indisk frokost. En tour rundt studiestedet viste at det var mye bedre stand enn rommene og Pondy så det var positivt. Vi har begynt forelesningene med å lære om Sør-Asiatisk historie og litt annet, men enda ikke begynt med de fagene vi skal ha.
Alt i alt dypper vi sakte, men sikkert, en tå etter den andre uti og før vi vet ordet av det svømmer vi nok rundt og i India som glade laks.
Nå må jeg kjøpe meg håndduk og nye sandaler. Trenger desperat en dusj.
Bilder kommer når jeg får kjøpt meg kamera en gang i september.
xoxo
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar